Hainan - Orientens Hawaii

Fra Gardermoen til Helsinki og derfra til Kanton og videre til Sanya på Hainan - Kinas tropiske sydhavsøy. Vi tilbrakte første natten på spa-hotellet Pearl River Nantian. Dagen etter reiste vi videre til hotellet vårt ved stranden - Pearl River Garden Hotel. Der møtte vi Mr. Lee, vår tai chi-mester. Han gikk gjennom begynnelsen av 24-formen og viste oss hvordan den skulle utføres. Ikke alle trodde at vi skulle lære oss alt det på én uke - men det skulle vise seg at vi kom gjennom alle 24 formene og vi avsluttet oppholdet i Beijing søndag formiddag i Jordens tempel-parken.

San Jose de Minas og Semana Santa (Påske)

Påsken 2007 ble tilbragt på landet i Minas med litt jobbing og litt gjensyn med gamle venner. Vi fikk låne huset til Agustín, Elisabeths lokale arbeidspartner, som var hos familien i Quito på påskeferie. Det er et av de fine husene i byen, men Minas ligger akkurat i skybeltet og har ertesuppetåke hver ettermiddag i regntiden (dvs nå). Dermed blir alt fuktig og muggent og rått og kaldt, det er litt som å bo i campingvogn eller telt. Men vi hadde en kjempefin uke tross litt mye fukt og campingliv-følelse. Elisabeth besøkte diverse bønder og fant ut hva som har skjedd siden sist + litt annet. Og så var det veldig sosialt. Vi var mye hos don Exekiel og doña Gloria, og så spiste vi flere gode kylling-og-pommes frites-måltider på restauranten hos don Achilles Ruiz. Vi traff noen ungdommer vi var venner med den gangen vi bodde der, som nå er voksne, en av dem med egen sønn på 5. Og vi besøkte en stiftelse som driver økologisk orientert jordbruksarbeid i området. De har et flott anlegg midt i byen med alle seminarfasiliteter inkludert gjesterom, samt massevis av stiklinger og småplanter fordi de driver et skogplantingsprosjekt og et grønnsaksprosjekt. Moro å se hva de drev med. Ellers var vi mye ute i byen og bare pratet med folk vi traff, gamle kjente fra dengang og folk vi ikke har snakket med før. Minas var full av folk, mange som hadde kommet hjem til påske fra jobb og skole andre steder. Det var veldig fint.

Påske betyr ekstra kirkelig aktivitet og prosesjoner og flere timer lange gudstjenester, og ikke minst en svært mye omtalt påskerett som heter fanesca, som vi spiste hos don Execiel. Det er en slags svært avansert ertesuppe, med 12 slag grønt (bl.a. poteter, erter, lupinfrø, mais, linser, bønner, gremasse sskar av to slag, kål og løk) som freses eller kokes i forskjellige separate kombinasjoner og så blandes for sammenkoking til slutt. Man har kokte egg og/eller fisk oppi før man spiser det (mange bruker bacalao, som jo er norsk tørrfisk). Det var innmari godt, måtte vært en ønskerett etter en skitur eller noe sånt, for det var veldig nærende og mettende og varmende. Men det er en komplisert rett å lage, det er mye jobb med rensing og koking av alle ingrediensene, særlig ettersom alt skal være ferskt.

Været har skiftet mye, med stekende sol om formiddagene og regn om ettermiddagene. Vi fant en fin rytme med å stå opp i halv syv-syv-tiden og gå rett ut og kjøpe ferske horn og juice, og så spiste vi frokost i parken på plassen foran kirken. Etterpå gikk vi et sted og besøkte noen for jobb mens det var sol, og så hvilte vi oss om ettermiddagen, og så gikk vi på besøk igjen og/eller på restauranten og leste avis og slappet av og pratet med folk. Det som var synd, som var litt pga påsken, var at Lars ikke fikk ridd eller vært med ut på noe jobbing. Og vi kom oss aldri til Anagumba der Lars var engelsklærer (indianergrenda i nabodalen), det skar seg to dager på rad på grunn av uklare påskerelaterte sosiale fopliktelser. Men vi fikk iallfall såvidt hilst på don Salomon og doña Hermina (de som bodde der ute) og gitt dem bilder Anders og Egil hadde tatt av oss og dem da vi bodde der.

Vi fikk også med oss en tur til Otavalo sammen med don Execiel og doña Gloria påskeaften, med bussen som gikk klokken 4 om natten fra Minas og tilbake klokken 11. Otavalo var en fin by forrige gang også, men nå var den rustet enda mer opp, med flotte gatelykter påmontert glassmalerier, sykkelfiler i gatene (hvorv ellers i Ecuador?), flotte park- og benkanlegg og så videre. Tydelig at det er en by med penger.

På dyremarkedet var det bare to hester, og en vi traff sa det ikke var noen som kjøpte hester der lenger, folk foretrakk å gjøre det på gården til den de ville kjøpe av. Men kyr og smådyr var det mye av, masse griser, og mange turister som gikk rundt og filmet Otavalo-indinanerne uhemmet (frekt syntes vi, og var flaue på oss gringos' vegne). Vi kjøpte nyfriterte empanadas med ferskost-fyll og sukker på, det var en højdare på lørdagene i 1999 også. Kjempegode! Etterpå gikk vi i gatene og "vindusshoppet" i klesmarkedet, og kjøpte Capuli-bær (litt like kirsebær, men mer som svarthyll på smak) på matmarkedet, som vi spiste fra posen. Hesten vår het jo Capuli, det var det don Execiel som bestemte, det var fordi fargen var den samme. Men vi visste ikke hva navnet betydde, eller at det kom fra de bærene, før i går da de kjøpte dem. Man lærer stadig. Vi gikk i mathallen og satt i en bod og spiste flere empanadas og drakk svart, kjempesøt kaffe, og ble riktig lystige av kaffe og sukker, og så shoppet vi litt til og rakk bussen som gikk hjem klokken 11. Så man får gjort mye når man står opp ukristelig tidlig!


Det var veldig trist og tårevått å ta farvel med folk, men vi har bestemt at nå er det ikke mer Minas. Det er så koselig å være der, men samtidig veldig utmattende, på grunn av språket (å, som vi konsentrerer oss for å huske ord og grammatikk og skjønne hva folk sier) og fordi det sosiale trykket er stort. Forrige gang måtte vi jo rømme inn på soveværelset vårt og puste ut noen ganger, fordi folk kom på besøk og bare var der og var der. Sånn var det ikke nå, men vi merket at det bygde seg opp mye forventninger om at det skulle gjøres masse og tilbringes masse tid sammen, så vi måtte nesten krangle med noen fordi de ikke tok et nei for et nei. Vi merker også at det er viktig for oss å kunne ta det litt langsomt og hvile mye hver dag, det er ikke helt greit med denne høyden. Så nå blir det Quito resten av tiden med møter og jobbing for Elisabeth hver dag, og en dagstur onsdag til den siste bondegruppen som skal besøkes, som er i en annen kommune enn Minas.

Corfu - en perle av et bakeri!

Corfu - bakeriet, iskrembutikken, sjokoladedisken, kakebutikken og utekafeen - er et herlig sted for kos, kos, kos og atter kos. Frokost, lunsj eller bare en liten is - Corfu er stedet. Diskret tilbaketrukket i Portugal, en sidegate til Shyris ved Parque de Carolina, ligger bakeriet og venter på besøkende. I helgene er det laaang kø foran iskremdisken, mange legger turen hit på ettermiddagen. På hverdager er det en gjevn strøm fra morgen til kveld. Corfu finnes også andre steder - for eksempel på kjøpesenteret QuiCentro, men det er ikke like koselig som i calle Portugal.

Cebiche - kald skalldyrsuppe som må prøves

Cebiche er noe av det beste å spise i Ecuador. Kald skalldyrsuppe gjør seg best på varme dager, og akkompagnert av en Cerveza Pilsener gjør det ettermiddagens lunsj (almuerzo) fullkommen. På Amazonas mellom Mariana de Jesus og Moreno Bellido ligger "El Cebiche" - et av Quitos beste steder for skalldyrmat. Det er bare å sette seg ned og nyte den deilige friske smaken av Cebiche. Tilbehøret er blant annet ristede maiskorn og popkorn som du kan ha i suppa. Spør gjerne etter andre spesialiteter til forrett.

Tilbake i Minas etter åtte år - a los tiempos!

Tilbake i Quito etter to dager i Minas. Det var så fantastisk å komme tilbake! Opp halv fem og tidlig busstur i regn, fine veier hele veien, Quito og byene langs veien har vokst, og i Minas var parken pusset opp og mange av husene også. Det tok nøyaktig tre minutter å finne ut av hvor Agustín (min samarbeidspartner mens vi var der) var, og så gikk det slag i slag. Vi ble med ham ut og fikk masse oppdatering mens vi kjørte rundt i området på oppdrag, og så fikk vi husrom hos ham for natten. Artig å se at ting faktisk har forandret seg litt, selv om det er mye det samme også - det er merkbart flere biler i gatene og færre hester, og så går alle rundt og snakker i mobiltelefon (en fyr snakket til og med i mobil mens han fikk nattverd i kirken...). Blomsterdyrkingen har tatt helt av med seks blomsterforetak i området, svære områder under plast og tusenvis av arbeidsplasser. Det går utover landbruket, man kan se hvor mye mer jord som ligger brakk, folk foretrekker å jobbe med fast lønn fremfor å være bønder. Det er også en tendens at folk med penger fra byen kjøper opp jord for å bygge seg hytter, og man har så smått begynt å merke litt til turisme - mest fra Quito, ikke internasjonal. Folk kommer for å sykle, gå turer og ri, og for å spise landsens mat. Generelt var det en helt klar følelse av stabilitet og en optimisme, som har å gjøre med overgangen til dollar (= økonomisk stabilitet), tilgangen på fast arbeid og at man nok begynner å merke virkningene av å være tilgjengelig (veien til Minas var bare noen måneder gammel da jeg kom, nå har de hatt den noen år og har rutiner på mobilitet inn (turister f.eks.) og ut (selge varer, tilgang til markeder)).

Etter en hvil brukte vi kvelden og fredagen til å friske opp bekjentskaper. Folk var først litt usikre på hvorfor vi hilste på dem, så så de nøyere på oss, og når det gikk opp for dem at det var oss, var de himmelfalne og overstrømmende. Det var nokså rørende, faktisk. Og veldig godt å få oppdatert oss og se at alle har det bra - selv om hesten vår er død, men det hadde vi forsåvidt regnet med. Vi ga bort noen bilder vi hadde med oss fra dere, det var veldig populært! Og utrolig hvor lite alle hadde forandret seg, selv ungdommene som nå har blitt voksne var i grunnen veldig lite forandret. Bortsett fra de yngste, som ikke var født sist: Doña Ruiz i restauranten hadde fått tre barn til (da er de 8 etter hva vi har regnet ut), og eldstedatteren hennes ett.

Ellers er jo området overveldende vakkert, da, og nå er det jo regntid og ekstra frodig og grønt overalt. Vi gikk en tur såvidt inn i dalen der Anagumba ligger (indianergrenda der Lars var engelsklærer, i nabodalen)... man blir bare stående og gape, det er utrolig at det fins sånne landskap. Dessverre konka batteriet på kameraet ut, men til uka er vi tilbake med friske batterier!

Så vi snakket spansk i ett sett i to dager og ble temmelig slitne i hodene våre. Vi kom tilbake til Quito med bussen fredag kveld, dusjet og stupte rett i seng kl 8 og sov til halv syv neste morgen. Det har vært godt med litt helg og ro og fred. Vi har ikke gjort stort, hatt morgentur og yoga i parken med påfølgende frokost på et bakeri, og så en rolig dag med litt shopping, aviser og god mat. I morgen skal jeg ta et par telefoner og gjøre noen ærender her i Quito, og tirsdag bærer det ut til Minas igjen, på tur til alle gruppene jeg fulgte, samt mer samvær med de vi kjenner. Langfredag skal det være en stor påskeprosesjon i Quito gamleby, det har vi lyst til å se. Men vi tenker også på å bli i Minas til lørdag og dra til Otavalo på marked, og derfra hit til Quito. Får se hvor mye vi orker... det er rimelig intenst å være i Minas, med folk rundt oss døgnet rundt, men det blir kanskje litt mer avslappet nå som alle gjensyn er over.

Elisabeth

Mye regn gir vanskelige kjøreforhold

I Norge har vi snø som gir vanskelige kjøreforhold, i andre land - som Ecuador - er det regnet som skaper de største problemene i veibanen. Så, samme dag som vi var ute med Augustin fikk vi en telefon om at Augustins kollega hadde kjørt seg fast i gjørma på veien nedenfor Perrucho. Det var bare en ting å gjøre og det var å taue bilen opp og ut av problemene. Etterpå var det tid for ekstra påfyll av bensin, og det ble gjort etter hevertprinsippet, fra en to og halv liters plastkanne, solgt i kiosken ved siden av politistasjonen i Perrucho.

San Jose de Minas Revisited

Torsdag morgen tok vi seks-bussen til San Jose de Minas og to og en halv time seinere var vi tilbake i eventyret. Ikke mye hadde forandret seg, men det var en nyrenovert park foran kirken, flere butikker og flere transport-taxibiler. En av de første vi traff var Augustin, landbrukskonsulenten og vi var med han ut på oppdrag til Perucho, en av byene på veien til San Jose de Minas. Oppdraget der var å i samarbeid med en organisasjon i Quito sette ut insektfeller for å fange skadegjørere på mais. Forsøket var en del av en masteroppgave. På kvelden var vi på besøk hos Don Ruiz og spiste pollo asado. Alt var ved det samme - bare mye større - og med et stort skilt på fasaden.