Påsken 2007 ble tilbragt på landet i Minas med litt jobbing og litt gjensyn med gamle venner. Vi fikk låne huset til Agustín, Elisabeths lokale arbeidspartner, som var hos familien i Quito på påskeferie. Det er et av de fine husene i byen, men Minas ligger akkurat i skybeltet og har ertesuppetåke hver ettermiddag i regntiden (dvs nå). Dermed blir alt fuktig og muggent og rått og kaldt, det er litt som å bo i campingvogn eller telt. Men vi hadde en kjempefin uke tross litt mye fukt og campingliv-følelse. Elisabeth besøkte diverse bønder og fant ut hva som har skjedd siden sist + litt annet. Og så var det veldig sosialt. Vi var mye hos don Exekiel og doña Gloria, og så spiste vi flere gode kylling-og-pommes frites-måltider på restauranten hos don Achilles Ruiz. 
Vi traff noen ungdommer vi var venner med den gangen vi bodde der, som nå er voksne, en av dem med egen sønn på 5. Og vi besøkte en stiftelse som driver økologisk orientert jordbruksarbeid i området. De har et flott anlegg midt i byen med alle seminarfasiliteter inkludert gjesterom, samt massevis av stiklinger og småplanter fordi de driver et skogplantingsprosjekt og et grønnsaksprosjekt. Moro å se hva de drev med. Ellers var vi mye ute i byen og bare pratet med folk vi traff, gamle kjente fra dengang og folk vi ikke har snakket med før. Minas var full av folk, mange som hadde kommet hjem til påske fra jobb og skole andre steder. Det var veldig fint.
Påske betyr ekstra kirkelig aktivitet og prosesjoner og flere timer lange gudstjenester, og ikke minst en svært mye omtalt påskerett som heter fanesca, som vi spiste hos don Execiel. Det er en slags svært avansert ertesuppe, med 12 slag grønt (bl.a. poteter, erter, lupinfrø, mais, linser, bønner, gremasse sskar av to slag, kål og løk) som freses eller kokes i forskjellige separate kombinasjoner og så blandes for sammenkoking til slutt. Man har kokte egg og/eller fisk oppi før man spiser det (mange bruker bacalao, som jo er norsk tørrfisk). Det var innmari godt, måtte vært en ønskerett etter en skitur eller noe sånt, for det var veldig nærende og mettende og varmende. Men det er en komplisert rett å lage, det er mye jobb med rensing og koking av alle ingrediensene, særlig ettersom alt skal være ferskt.
Været har skiftet mye, med stekende sol om formiddagene og regn om ettermiddagene. Vi fant en fin rytme med å stå opp i halv syv-syv-tiden og gå rett ut og kjøpe ferske horn og juice, og så spiste vi frokost i parken på plassen foran kirken. Etterpå gikk vi et sted og besøkte noen for jobb mens det var sol, og så hvilte vi oss om ettermiddagen, og så gikk vi på besøk igjen og/eller på restauranten og leste avis og slappet av og pratet med folk. Det som var synd, som var litt pga påsken, var at Lars ikke fikk ridd eller vært med ut på noe jobbing. Og vi kom oss aldri til Anagumba der Lars var engelsklærer (indianergrenda i nabodalen), det skar seg to dager på rad på grunn av uklare påskerelaterte sosiale fopliktelser. Men vi fikk iallfall såvidt hilst på don Salomon og doña Hermina (de som bodde der ute) og gitt dem bilder Anders og Egil hadde tatt av oss og dem da vi bodde der.
Vi fikk også med oss en tur til Otavalo sammen med don Execiel og doña Gloria påskeaften, med bussen som gikk klokken 4 om natten fra Minas og tilbake klokken 11. Otavalo var en fin by forrige gang også, men nå var den rustet enda mer opp, med flotte gatelykter påmontert glassmalerier, sykkelfiler i gatene (hvorv ellers i Ecuador?), flotte park- og benkanlegg og så videre. Tydelig at det er en by med penger.På dyremarkedet var det bare to hester, og en vi traff sa det ikke var noen som kjøpte hester der lenger, folk foretrakk å gjøre det på gården til den de ville kjøpe av. Men kyr og smådyr var det mye av, masse griser, og mange turister som gikk rundt og filmet Otavalo-indinanerne uhemmet (frekt syntes vi, og var flaue på oss gringos' vegne). Vi kjøpte nyfriterte empanadas med ferskost-fyll og sukker på, det var en højdare på lørdagene i 1999 også. Kjempegode! Etterpå gikk vi i gatene og "vindusshoppet" i klesmarkedet, og kjøpte Capuli-bær (litt like kirsebær, men mer som svarthyll på smak) på matmarkedet, som vi spiste fra posen. Hesten vår het jo Capuli, det var det don Execiel som bestemte, det var fordi fargen var den samme. Men vi visste ikke hva navnet betydde, eller at det kom fra de bærene, før i går da de kjøpte dem. Man lærer stadig. Vi gikk i mathallen og satt i en bod og spiste flere empanadas og drakk svart, kjempesøt kaffe, og ble riktig lystige av kaffe og sukker, og så shoppet vi litt til og rakk bussen som gikk hjem klokken 11. Så man får gjort mye når man står opp ukristelig tidlig!
Det var veldig trist og tårevått å ta farvel med folk, men vi har bestemt at nå er det ikke mer Minas. Det er så koselig å være der, men samtidig veldig utmattende, på grunn av språket (å, som vi konsentrerer oss for å huske ord og grammatikk og skjønne hva folk sier) og fordi det sosiale trykket er stort. Forrige gang måtte vi jo rømme inn på soveværelset vårt og puste ut noen ganger, fordi folk kom på besøk og bare var der og var der. Sånn var det ikke nå, men vi merket at det bygde seg opp mye forventninger om at det skulle gjøres masse og tilbringes masse tid sammen, så vi måtte nesten krangle med noen fordi de ikke tok et nei for et nei. Vi merker også at det er viktig for oss å kunne ta det litt langsomt og hvile mye hver dag, det er ikke helt greit med denne høyden. Så nå blir det Quito resten av tiden med møter og jobbing for Elisabeth hver dag, og en dagstur onsdag til den siste bondegruppen som skal besøkes, som er i en annen kommune enn Minas.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar