Tilbake i Quito etter to dager i Minas. Det var så fantastisk å komme tilbake! Opp halv fem og tidlig busstur i regn, fine veier hele veien, Quito og byene langs veien har vokst, og i Minas var parken pusset opp og mange av husene også. Det tok nøyaktig tre minutter å finne ut av hvor Agustín (min samarbeidspartner mens vi var der) var, og så gikk det slag i slag. Vi ble med ham ut og fikk masse oppdatering mens vi kjørte rundt i området på oppdrag, og så fikk vi husrom hos ham for natten. Artig å se at ting faktisk har forandret seg litt, selv om det er mye det samme også - det er merkbart flere biler i gatene og færre hester, og så går alle rundt og snakker i mobiltelefon (en fyr snakket til og med i mobil mens han fikk nattverd i kirken...). Blomsterdyrkingen har tatt helt av med seks blomsterforetak i området, svære områder under plast og tusenvis av arbeidsplasser. Det går utover landbruket, man kan se hvor mye mer jord som ligger brakk, folk foretrekker å jobbe med fast lønn fremfor å være bønder. Det er også en tendens at folk med penger fra byen kjøper opp jord for å bygge seg hytter, og man har så smått begynt å merke litt til turisme - mest fra Quito, ikke internasjonal. Folk kommer for å sykle, gå turer og ri, og for å spise landsens mat. Generelt var det en helt klar følelse av stabilitet og en optimisme, som har å gjøre med overgangen til dollar (= økonomisk stabilitet), tilgangen på fast arbeid og at man nok begynner å merke virkningene av å være tilgjengelig (veien til Minas var bare noen måneder gammel da jeg kom, nå har de hatt den noen år og har rutiner på mobilitet inn (turister f.eks.) og ut (selge varer, tilgang til markeder)).
Etter en hvil brukte vi kvelden og fredagen til å friske opp bekjentskaper. Folk var først litt usikre på hvorfor vi hilste på dem, så så de nøyere på oss, og når det gikk opp for dem at det var oss, var de himmelfalne og overstrømmende. Det var nokså rørende, faktisk. Og veldig godt å få oppdatert oss og se at alle har det bra - selv om hesten vår er død, men det hadde vi forsåvidt regnet med. Vi ga bort noen bilder vi hadde med oss fra dere, det var veldig populært! Og utrolig hvor lite alle hadde forandret seg, selv ungdommene som nå har blitt voksne var i grunnen veldig lite forandret. Bortsett fra de yngste, som ikke var født sist: Doña Ruiz i restauranten hadde fått tre barn til (da er de 8 etter hva vi har regnet ut), og eldstedatteren hennes ett.
Ellers er jo området overveldende vakkert, da, og nå er det jo regntid og ekstra frodig og grønt overalt. Vi gikk en tur såvidt inn i dalen der Anagumba ligger (indianergrenda der Lars var engelsklærer, i nabodalen)... man blir bare stående og gape, det er utrolig at det fins sånne landskap. Dessverre konka batteriet på kameraet ut, men til uka er vi tilbake med friske batterier!
Så vi snakket spansk i ett sett i to dager og ble temmelig slitne i hodene våre. Vi kom tilbake til Quito med bussen fredag kveld, dusjet og stupte rett i seng kl 8 og sov til halv syv neste morgen. Det har vært godt med litt helg og ro og fred. Vi har ikke gjort stort, hatt morgentur og yoga i parken med påfølgende frokost på et bakeri, og så en rolig dag med litt shopping, aviser og god mat. I morgen skal jeg ta et par telefoner og gjøre noen ærender her i Quito, og tirsdag bærer det ut til Minas igjen, på tur til alle gruppene jeg fulgte, samt mer samvær med de vi kjenner. Langfredag skal det være en stor påskeprosesjon i Quito gamleby, det har vi lyst til å se. Men vi tenker også på å bli i Minas til lørdag og dra til Otavalo på marked, og derfra hit til Quito. Får se hvor mye vi orker... det er rimelig intenst å være i Minas, med folk rundt oss døgnet rundt, men det blir kanskje litt mer avslappet nå som alle gjensyn er over.
Elisabeth
Etter en hvil brukte vi kvelden og fredagen til å friske opp bekjentskaper. Folk var først litt usikre på hvorfor vi hilste på dem, så så de nøyere på oss, og når det gikk opp for dem at det var oss, var de himmelfalne og overstrømmende. Det var nokså rørende, faktisk. Og veldig godt å få oppdatert oss og se at alle har det bra - selv om hesten vår er død, men det hadde vi forsåvidt regnet med. Vi ga bort noen bilder vi hadde med oss fra dere, det var veldig populært! Og utrolig hvor lite alle hadde forandret seg, selv ungdommene som nå har blitt voksne var i grunnen veldig lite forandret. Bortsett fra de yngste, som ikke var født sist: Doña Ruiz i restauranten hadde fått tre barn til (da er de 8 etter hva vi har regnet ut), og eldstedatteren hennes ett.
Ellers er jo området overveldende vakkert, da, og nå er det jo regntid og ekstra frodig og grønt overalt. Vi gikk en tur såvidt inn i dalen der Anagumba ligger (indianergrenda der Lars var engelsklærer, i nabodalen)... man blir bare stående og gape, det er utrolig at det fins sånne landskap. Dessverre konka batteriet på kameraet ut, men til uka er vi tilbake med friske batterier!
Så vi snakket spansk i ett sett i to dager og ble temmelig slitne i hodene våre. Vi kom tilbake til Quito med bussen fredag kveld, dusjet og stupte rett i seng kl 8 og sov til halv syv neste morgen. Det har vært godt med litt helg og ro og fred. Vi har ikke gjort stort, hatt morgentur og yoga i parken med påfølgende frokost på et bakeri, og så en rolig dag med litt shopping, aviser og god mat. I morgen skal jeg ta et par telefoner og gjøre noen ærender her i Quito, og tirsdag bærer det ut til Minas igjen, på tur til alle gruppene jeg fulgte, samt mer samvær med de vi kjenner. Langfredag skal det være en stor påskeprosesjon i Quito gamleby, det har vi lyst til å se. Men vi tenker også på å bli i Minas til lørdag og dra til Otavalo på marked, og derfra hit til Quito. Får se hvor mye vi orker... det er rimelig intenst å være i Minas, med folk rundt oss døgnet rundt, men det blir kanskje litt mer avslappet nå som alle gjensyn er over.
Elisabeth
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar